Still making noise: Weezer (1994)
Weezers debutplate fyller 30 år i år, og jada, wtf, feelin old yet? og alt det der, det er ikke det jeg er her for, liksom. Snarere tvert imot: Det er nesten rart den ikke har vært her lenger. For om det er noe album som føles som om det alltid har vært der, er det faen meg The Blue Album.
Det er ikke favorittplata mi, ikke i det hele tatt. En stødig 9/10, låter jeg har hørt så mange ganger at jeg kjenner hvert riff, hver lille trommetrille, men ikke helt adel heller. Jeg synes fortsatt Pinkerton er bedre, og jeg synes fortsatt den er litt treg når den er treg.
Men det er ikke så viktig i denne sammenhengen. Det som ER viktig, er at The Blue Album er en greie som ikke er min eller din, men en verdifull liten pakke som tilsynelatende binder folk og årskull og kulturer sammen. Hvis jeg havner i prat med folk som er sånn cirka på min egen alder (og her er jeg liberal på hva “cirka” betyr) og som er sånn passe glad i musikk, er det nesten ikke det album som har større sjanse for å utgjøre et felles utgangspunkt enn det her. Og plutselig spiller det ingen rolle om vi brukte tidlig 2000-tall på å reindyrke poppunk, grave oss ned i smal gitarrock fra nordvestkysten av USA eller tok hele greia videre til mer kompleks og hard rock. Det er minnet om den rå og reine og så vanvittig fysiske opplevelsen av ti reinskårne, fuzza poplåter som står igjen. Og når jeg tenker tilbake på hva den plata her har vært for meg, er det nettopp det her som er greia: At den, nesten uansett hvor jeg var i livet, hvem jeg traff på, hva som var viktig sånn ellers, fungerte som et minste felles multiplum, en brobygger, et felleseie.
Den er de første festene jeg var på, med vennene mine fra Ådal, som allerede føltes som gamle, litt fjernere venner, tre år etter at jeg flytta halvannen mil, til Hønefoss. Jeg vet ikke hvem av dem det var som blanda Weezer inn i miksen av skate- og snowboardpunk, men jeg kjenner fortsatt den kjølige kjellerlufta i Knuterudveien, den gnistrende feststemningen i Linjeveien og smaken av Absolut Kurant i et fremmed hus et sted i Hønengata når jeg hører plata.
Den er Bjørn Erik som sier “vi skulle faen meg starta Weezer-coverband, vi, og jeg skulle spilt trommer” en veldig, veldig sein kveld på Lloyds. Jeg vet ikke om jeg hadde fylt 18, men jeg skjønte i alle fall at jeg hadde en felles, tung rockereferanse med en fyr som var eldre enn meg, som kunne mer om musikk enn meg.
Den er Karl Erik, en regnfull dag vi er ute og lager en eller annen film til ett eller annet prosjekt i mediefaget på videregående, som sier at hans favoritt fra den plata er Surf Wax America, den jeg kanskje kunne vurdert å skippe på en litt rastløs dag. At en fyr jeg var på fest med fra og til i et par år der, og altså åpenbart laget en eller annen film sammen med, hadde så sterke meninger om den plata der, vil jeg aldri glemme. Og jeg tenker alltid på Kalle når jeg hører Surf Wax America (som jeg liker sååå mye bedre i dag enn i 2002).
Den er selvfølgelig kjelleren i Hofgårdsgate og alle festene der, men også denne er Vegard og fredagskveld og akustisk gitar. Selv om det var The Good Life fra Pinkerton vi som oftest spilte, tenker jeg alltid på Vegard når jeg hører fingerspill-partiene i The World Has Turned And Left Me Here.
Den er huskonsertene på Puls, og følelsen av å ikke vite helt om vi kom til å treffe på inntellinga til Buddy Holly, eller om jeg kom til å klare å starte i rett key, eller hva folk kom til å synes om det. Men også vissheten om at den låta er så gigantisk og så kjent for alle som står og sjangler i lokalet der, at tre-fire minutter seinere går det uansett bra.
Og den er det som kom før rock var noe jeg brydde meg om, noe jeg visste hva var eller hadde et ord for. Den er Windows 95 og VTV på TV2 hver eneste dag klokka 15.35, den er en bro mellom barndom og ungdom og etterhvert voksenlivet.
For når jeg som 38-åring står på festivalsletta i Hønefoss og snakker med vokalisten i det jeg oppriktig tenker er det beste bandet i Norge, så er det jo Weezer vi snakker om. Og det var det jeg snakka med bandkompisene hans om natta i forveien også, der de sto på lokal bar og kjørte et DJ-set så Weezer-tungt at jeg følte meg som om jeg var 12 eller 16 eller 22 igjen.
Jeg kan finne menigheten for å prate om Hold Steady. Jeg kan finne igjen indiefolka fra tidlig 2000-tall og snakke om hva Neutral Milk Hotel betydde for oss da. Eller jeg kan finne en og annen karakter som kjørte gamlisungdomsgreia på samme måte som meg selv, og brukte ungdomsskolen på å forelske seg i Beatles. Men det finnes knapt et bedre common ground enn Weezer, The Blue Album, denne generasjonsdefinerende og altoppslukende og allikevel så jævla personlige og viktige musikken som knytter tråder, bygger broer, alltid er der, alltid er bra, alltid bare er sånn det skal være.
Fy faen for et album, liksom. Hører på det nå. Guess I just close my eyes.
